Nikoline

Å være i et avstandsforhold er noe av det samme som å ha konstant kjærlighetssorg. Før skjønte hun ikke hvorfor folk var så naive at de virkelig trodde det ville vare. For tenk å frivillig velge å ha det så vondt, å konstant savne noen. Lure på hvordan de har det, ikke kunne strekke ut armen å røre ved den du er mest glad i av alle i hele verden, når du vil. Å lengte etter myke kyss og klemmer, sove alene. Å være kjærester i ferier og noen utvalgte helger, hva skulle det være vist med? Det hun ikke visste da, var at noen ganger er det bare sånn. At noen ganger er det som egentlig virker rimelig håpløst, virkelig det aller beste. Når en er så glad i hverandre at en bare må prøve, at avstanden ikke lenger er spiller en like stor rolle. Når det er de feriene, og de helgene som holder en oppegående, når en vet at det er noen som savner en og tenker på en, lurer på hvordan en har det. Det er godt å være så glad i noen at man trosser alle odds, for størst av alt er kjærligheten. Ja, det vil være vondt. Ja, det vil til tider virke helt håpløst og bortkastet. Og til tider vil det virke som det beste og bare ende det hele, fordi det tar på å savne noen hele tiden. Det tar på å tilpasse livene til hverandre når en bor så langt unna hverandre. Det tar på å ikke få stryke hverandre i håret og kunne kysse hverandre på halsen når det måtte passe en. Men når de ukene, dagene og timene man tilbringer sammen gjør det hele verdt det, da er det ikke så ille likevel. Hun tar seg selv i å skrible små hjerter og nesten alt hun møter hver eneste dag bringer opp et minne. Sangene han sang for henne blir hun aldri lei, hun kommer på ting de har ledd av og ler stille for seg selv. Stort sett er det helt uutholdelig å ikke vite når de møtes neste gang, men for hver dag som går vet hun at det er en dag mindre til neste gang. Og håper at en dag vil denne ventingen ta slutt. 

 
Ett år og seks måneder ♥

..love to all

Hele tiden tar vi valg som vi må tåle konsekvensene av. Noen ganger vil konsekvensene gagne oss og andre ganger vil vi kjenne på at vi burde valgt annerledes. Vi lærer hele tiden av valgene våre. Noen valg er hardere og ta enn andre, vi veier konsekvensene opp mot hverandre og til tider er det som å velge mellom pest eller kolera. Et valg fører til en nedprioritering av noe annet, og noen ganger vil det bety å gi slipp på noe som er viktig for den du er. Vi kan til en viss grad velge hvordan vi vil ha det, og noen ganger må vi tørre å gi slipp på noe, for at noe annet eventuelt skal bli bedre. Dette er skummelt og man har ingen garanti for at konsekvensene vil være det vi ser på som positivt. Gjerne er man lovet at om en bare tør å løsne litt på tøylene, så vil det bli bedre, det vil bli lettere med tiden. Man har ingen garanti for at dette er sannheten for den det gjelder. Er det da så rart om en stiller seg tvilende til alle disse lovnadene om at det vil ordne seg, og at det vil bli bedre? Denne tvilen spiser opp tiden, og det gjør det gjerne enda vanskeligere å gi slipp. Er det egentlig verdt det? Se for deg at du står alene ved havet i stormen, du har to alternativer; Enten blir du stående, biter tennene sammen og kjenner vinden prøver rive og slite deg overende, regnet pisker deg i ansiktet mens du knytter nevene hardt sammen og venter på at det skal gå over. Eller så prøver du å svømme, det er store bølger, mange steder er det sterk undervannstrøm og du vil bli sliten, men du er lovet at det vil bli bedre, og på andre siden vil du finne bedre forholder. Hva kjennes tryggest? Å legge på svøm i ukjent farvann eller å prøve å holde seg på bena gjennom det verste og håpe at det går over, på land  der du kjenner forholdene? Tør du å stole blindt på det du er lovet og kaste deg ut i havet av tvil og usikkerhet, eller vil du holde deg til det du kjenner som trygt. Vil det virkelig være bedre enn det du allerede kjenner? Jeg vet ikke...







Love to all..

Dere kjenner meg, om det fortsatt er noen som klikker innom. Det går en stund mellom hvert innlegg, og dette blir nok siste forsøk. Gjennom denne bloggen har jeg samlet mye og har mange gode opplevelser og minner, så den vil nok ikke bli slettet om det ikke går denne gangen heller, den betyr for mye til å gjøre det. Likevel, er dette det siste forsøket på å holde den oppe. 
Siden sist har jeg rukket å fylle 18 år, og å feire det hele tre ganger med gode venner! Jeg har vært med på å avslutte et helt vannvittig eventyr med Storfjordgruppa og We will rock you. Det har vært utrolig gøy og veldig slitsomt, så det er egentlig godt å være ferdig. Samtidig er det veldig trist, med tanke på alle timene vi har tilbrunget sammen, jeg har fått lov til å bli kjent med folk jeg ellers aldri ville oppnådd den samme kontakten med, og er blitt utrolig glad i alle sammen og i prosjektet vårt. Dette vil jeg huske for alltid. Det har vært påskeferie og jeg har hatt besøk av verdens fineste og rareste kjæreste, det var veldig fint og jeg savner han masse. 
Bilder forteller mer enn ord, så jeg slenger med noen bilder fra den siste tiden.  

..love to all, fine mennesker ♥


 

Karoline har fylt 18 år, og det måtte feires med rød leppestift og 
 champagne

Love to all..


 

Når mørket blir for svart og stjernene gjemmes bak tykke skyer, overskygges alt det hun vet av usikkerheten. Og tåken blir så tett at tårene prøver å vaske synet rent, er det lett å kjenne seg veldig liten. Hun glir stille bak på bakerste rad, prøver å lete etter sin egen pust i alt kaoset. Hvor bra skal man være før man er bra nok? Hvor fin eller flink skal man være før det er nok? Det vil alltid være en konstant kamp om å gjøre det neste trekket riktig, for alle. Hvis livet var en bok, eller en historie, er det noen kapitler som er lengre enn andre. Noen er så fine at vi blar tilbake for å gjenoppleve det enda en gang. Mens andre er så skremmende, vonde eller triste at vi helst bare vil legge det fra oss eller bla forbi, likevel går det ikke for det er en del av hele historien. Hun vet at dette er sånn som skjer, og at hun ikke må overanalysere alt, slik hun har lett for å gjøre. En trenger ikke blåse hardt for at korthuset skal velte. Og det krever mye konsentrasjon, tålmodighet og viljestyrke for å reise det igjen.

Det må bli verre før det kan bli bedre, og en må prøve å tro at også dette skal også gå over, hun sover med lyset på når hun ikke kan se stjernene, for der det er lys er det ikke helt mørkt. Hun prøver å finne igjen den fine følelsen av hans armer rundt hennes kropp og sovner slik. 

 

Love to all.

Alt er så lite i dag, men likevel er det noe magisk og ubeskrivelig stort. Lillejulaften, lillebrors fødselsdag. Det er vel slik det er, skeive juletrær, og trykking i matbutikkene for å skaffe seg det siste før jul. De siste gavene pakkes inn og den siste snøen legger seg. Det i siste liten, og alle de små tingene en ikke har rukket å gjøre ferdig hastes ferdige. Kjæresten er ikke uoverkommelig langt unna og de siste små bitene faller på plass. Grevinnen og hovmesteren ruller for tusende gang over tv-skjermen, like ustyrtelig morsomt hvert eneste år. Tradisjoner. Julestrømpa henges på dørhåndtaket og små forventningsfulle barn legger hodet på puta og trekker dyna opp mot ørene, sovner med et smil om munnen. Alt er så lite i dag, men likevel gjør det så mye. Det er meningen at man skal glede seg, så da får man vel bare følge tradisjonene og håpe at det går i orden selv om det kanskje ikke ser slik ut når en ligger helt liten og alene i sengen. 

Love to all..

Det er tomme gater, himmelen er sortmalt og noen har drysset sølvkuler overalt. Slike man pynter kaker med, slike vi alltid snek oss til å plukke av da vi var små, og spise mens ingen så. Noen har bredt over hele verden med et tykt hvitt teppe. Det er stille, og alle vinduer er mørke. Alle unntatt ett, og i vinduskarmen der, sitter det noen. Helt alene, helt stille. Håret er nesten langt, og rekker henne til nesten midt på ryggen. Hånden knytter seg rundt et bilde fra noe som var. Et bilde fra et helt tilfeldig øyeblikk fyllt med glede og latter, og et vennskap som var sterkere enn alt. 
Hun sitter i vinduskarmen, innetullet i et teppe, og i hånden knuger hun på et bilde. Med bildet følger det med enmasse minner, de skulle holde sammen for alltid, hadde planene klare. Likevel gikk det ikke slik, hun biter seg i leppen og vet at hun har lært at ting endrer seg, selv om det gjør vondt. At ting ikke kan ties ihjel, at det må bli verre før det blir bedre, at en ikke kan ta ting for gitt. At det aldri kan bli på samme måte igjen, men det kan være ganske fint likevel. At minnene alltid vil være der, gjemt som skatter som en tar frem når det er litt ekstra sårt. Og at det er mulig å skape nye likevel.



Love to all..
 

Han er ikke perfekt, og det er ikke jeg heller. Vi kommer aldri til å bli helt perfekte sammen heller, der vil alltid kunne skje noe som gjør at alt ikke er helt rosenrødt. Men han får meg til å le, han får meg til å smile og bryr seg ikke om jeg er teit. Han får meg til og tenke to ganger, og se ting fra litt andre sider. Han innrømmer at han faktisk bare er et menneske, og han som alle andre gjør feil.
Han kommer nok aldri til å sitere diktere, eller komme med romantiske fraser fra klisjéfilmene. Han ringer meg ikke hver dag, og heller ikke jeg han. Han tenker nok ikke på meg hvert sekund hver dag, og jeg tenker ikke alltid på han hele tiden heller.  Og det er greit.
 Men jeg vet at han er glad i meg, og han stoler nok på meg til å vise sine mest sårbare sider. Han er fryktelig sjarmerende, synger fantastisk og dukker ofte opp med små gaver, smykker og sjokolader. Jeg setter utrolig stor pris på det, men det er ikke det som betyr noe.
Det eneste som betyr noe er å få holde deg hardt i hånden og få tørke tårene dine når du gråter. Det eneste ene som betyr noe er å få være den ene som får kysse deg, og når du holder meg hardt, hardt inntil deg og det kribler i hele kroppen. Det er det eneste som betyr noe, og jeg vil ikke forandre deg, eller såre deg. Men jeg skal smile når du gjør meg glad, le når du er morsom. Savne deg når jeg ikke er med deg, elske deg av hele mitt hjerte. For det finnes ingen perfekte gutter, men du er mer enn perfekt nok for meg. ♥

♥

Photos//private, gamle.

Love to all..♥ 

Forrige uke ble tilbrunget i Alicante, Spania. Gjennom et verdensomspennede prosjekt har vi blitt kjent med elever fra Spania. Det har vært lærerikt, slitsom, og veldig gøy.

Et lite bildedryss

 photos/private

love to all..